Null kontroll – Full kontroll (stryk det som ikke passer)

087I dag har jeg sittet i bilkø. For en person med aktiv ulcerøs kolitt, er det litt som å henge og dingle etter beina i en wampa-hule og vite at det hvert øyeblikk kan være fôringstid…

Dette er selvsagt en litt overdramatisering av situasjonen, men faktum er at det skumleste i livet mitt akkurat nå, er å ikke ha kontroll. Som dype vognspor, har jeg jobbet meg inn i faste rutiner som det blir vanskeligere å komme ut av for hver dag jeg ikke tør å bryte dem.

Til å begynne med trodde jeg dette var en god ting. Jeg kartla veien til jobb, venner og familie – til og med nøye utvalgte butikker hvor jeg følte meg tryggest (kundetoalett, med andre ord) – og plottet inn stedene hvor jeg visste at jeg kunne stoppe om jeg trengte det. Det fungerte veldig bra der og da, men altfor sent skjønte jeg hvor ødeleggende det skulle bli for meg i framtiden.

Jeg sto opp hver dag og visste akkurat hvordan den skulle utspille seg; jobb, hjem og kanskje et besøk til noen av vennene mine, hvis helsen følte for å være lagspiller. Etter flere år med dette, kan man tenke seg hva som skjedde de gangene jeg var tvunget til å bryte rutinen. Jeg fikk fullstendig panikk når jeg ikke lenger hadde full kontroll.

Jeg visste nøyaktig hvor lang tid det tok mellom bestemte punkt på «kartet» mitt, og hvor mange toaletter det var innenfor en gitt rekkevidde, men de gangene jeg for eksempel måtte begi meg ut på lengre bilturer til steder jeg ikke visste noe om, begynte hjertet med rytmisk sportsgymnastikk, og resten av systemet fikk kjenne effektene av det.

Jeg har prøvd å bli bedre, men det er ufattelig vanskelig å tvinge tilbake logikk i hjernen når du har brukt flere år på å innbille deg at noe er verre enn døden. Sykdommen utarter seg selvsagt forskjellig hos folk, men om det er ett tips jeg kan komme med, så er det å prøve å fortsette livet som normalt. Det er klart at sykdommen av og til spiller inn, og man må tilpasse seg, men ikke la den stoppe deg fra å prøve. Vær spontan. Gjør noe nytt hver dag, uansett hvor lite det måtte være. Du lærer deg begrensningene dine etterhvert, men ikke steng deg inne slik som jeg gjorde. Det er heller verdt å måtte gå på toalelttet midt i en kinofilm, enn å sitte hjemme og angre på alt du går glipp av.

Ordtaket sier at man ikke vet hva man har før det er borte, og jeg har smakt den bitre sannheten i det. Om det har kommet noe godt ut av sykdommen min, så er det at andre kanskje kan lære av mine feil.

Reklamer

«Hva tenker du på?» – En dramatisering

Facebook: «Hva tenker du på?»

Meg: «Ingenting»

Facebook: «Hva tenker du på?»

Meg: «Ingenting, sa jeg. Herregud, kan jeg ikke være stille i fem minutter uten at du må vite hva som foregår i hodet mitt? Tror du jeg går rundt og bærer på hemmeligheter, eller? At jeg skjuler noe for deg bare fordi jeg ikke driver og maser om hver minste, jævla detalje?!»

Facebook: «Hva tenker du på?»

Meg: «Greit, vil du virkelig vite det?! Jeg ville ikke at det skulle komme fram på denne måten, men… Jeg har hatt en Google+ konto på si en stund…»

Facebook: «Hva tenker du på?»

Meg: «Sukk… Jeg vet ikke hva jeg tenkte på. Jeg bare… Jeg trengte en pause, ok? Det var et øyeblikk av desperasjon. Jeg sverger, det var bare et par ganger. Jeg visste liksom ikke om det var seriøst det vi drev med. Om det var noe fremtid for oss…»

Facebook: «Hva tenker du på?»

Meg: «At jeg har begått mitt livs største feil. Jeg mener, du kan være krevende av og til. Jeg føler at jeg mister kontroll og at jeg ikke har noe privatliv lenger. Men, det er vel kanskje slik det er? Man må gi litt av seg selv for å få det til å funke…»

Facebook: «Oppdaterte vilkår og retningslinjer. Vil du godta?»

Meg: «Virkelig? Kan du tilgi meg etter hva jeg har gjort? Vil du virkelig ha meg tilbake? Vent, ikke svar! Så klart jeg godtar!»

Meg: «Jeg vet ikke hva jeg skal si… Jeg trodde kanskj-»

Facebook: «DU KAN VIL IKKE TRO HVA SKOLEJENTE GJORT I SKOLE!!! KLIKK HER!!!»

Meg: «…»

Facebook: «Hva tenker du på?»

Meg: «At jeg nettopp har overgått min tidligere livs største feil…»

– Fin

Lev og la dø

seventh-seal-483

Jeg tror Døden ofte blir misforstått. Den fremstår alltid som en mørk, dyster figur med den symbolske ljåen i hånd, og skjelettet under kappen. Mange forestiller seg den som en eller annen form for hevnaktig ondskap; sorg og lidelse inkarnert. Jeg lurer på om vi alltid har fryktet Døden, eller om det oppsto etter teorien om et etterliv; at Døden har kommet for å dømme deg i din siste time, og bestemme din skjebne i det hinsidige. Ikke en særlig kjekk tanke.

Da er det faktisk litt betryggende å tro at man heller bare fredfullt slutter å være. Men, så er det jo selvsagt vanskelig å forestille seg ikke-eksistens, siden det er umulig for oss å oppleve det, på samme måte som evigheten. Derfor kan jeg forstå folk som mener at en del av hvem vi er alltid kommer til å leve videre. Jeg kan i hvert fall forstå hvorfor de ønsker å tro det. Kanskje ikke så mye fordi man selv vil leve evig, men fordi man da kan holde fast på tanken om at dem man mister fremdeles fins et sted der ute.

Uansett hva som skjer etterpå, ser jeg på Døden som en venn. Ikke misforstå dette som et selvmordsbrev eller en oppfordring til å skade deg selv, men tenk heller på dette: Er ikke hva enn som leverer oss til Døden det vi egentlig frykter? Å bli knivstukket over småpenger. Å fryse i hjel i en snøstorm. Å drukne, falle, brenne… Døden er den som gjør slutt på lidelsen, ikke forsårsaker den.

Når tiden kommer – uansett når eller hvordan det skjer – så tror jeg alle ønsker Døden velkommen. De heldige sovner uten å våkne, mens det for andre skjer helt uventet. Uansett, liker jeg å tro at man med det helt siste øyeblikk og åndedrett finner ro.

Hatefulle mennesker

Enkelte folk tåler ikke å se at noen har det bra. Alle må ned på deres nivå.

Jeg så en ung og sliten butikkjente bli utskjelt av en rablende gal og ubehøvlet kvinne i dag. Den voksne damen var tydelig oppkavet over prisen på klementiner, eller hva enn slags ubetydelighet det var hun kaklet om. Med tårer i øynene og et forsøk på å rolig forklare den rømte mentalpasienten at hun ikke hadde noen kontroll over prisnivået på varene, måtte hun gi tapt og styrtet gråtende ut på lageret. Demonkvinnen viste ingen tegn på anger eller sympati. Dette minnet meg på noe jeg selv opplevde på en tidligere arbeidsplass.

En av stamkundene hadde kommet inn for å få noe arbeid gjort. Jeg satt opptatt med en komisk svær bunke papirer inne på kontoret, og antok at det som skulle gjøres ble gjort da jeg hørte kollegaen min prate med kunden. Etter en røyk og en kaffe, kom mannen inn igjen, rødsprengt og krakilsk over at ingen hadde gjort noe med problemet hans, og alt hatet hans var rettet mot meg, den ene personen på huset som var opptatt. Ikke nok med at han brukte ti minutter på å fortelle meg hvor ubrukelig jeg var, men han ringte en stund senere for å fortsette hvor han slapp. Jeg følte meg som søppel, og gikk i flere uker og vurderte å slutte for å slippe å se ham igjen. Jobben som jeg ellers likte veldig godt, var plutselig blitt et levende mareritt for meg.

Så enkelt kan det gjøres. Med noen få, vonde ord kan verden kollapse rundt en person. Jeg forventer ikke at alle skal være smilende blid og spankulere rundt og gnikke på utopiet de skaper med hypergleden sin, men gi nå faen i å lage kvalme bare fordi du har en dårlig dag. Hvis ektefellen din søker skilsmisse via brevdue, så vrir du ikke hodet av fuglen.

Det kan være vanskelig å dra et smil på tunge dager, men det er enkelt å holde kjeft og sette karantene på elendigheten. «Make a minimal effort of civilty, not war»!

Plutselig

Av og til kvepper jeg litt. Jeg er vel inne i mitt 29. år, tenker jeg og smatter litt på tallet. Det er nesten 30, det. Jeg føler ofte at jeg har gått glipp av det å være ungdom, og lurer på om de eneste to fyllehistoriene jeg har egentlig er morsomme, eller om jeg bare har overdrevet dem akkurat nok hver gang jeg gjentar dem. Kanskje jeg til og med stjal den blå katten fra blomsterbedet med vilje, bare for å ha noe å fortelle neste dag?

Det har blitt en stund siden sist jeg gikk på fest eller tok en bytur med jevne mellomrom, og nå er det bare ikke det samme lenger. Mens jeg kommer drassende med ølposen min, sitter fem-seks par og prater på kryss og tvers av hverandre, om bleieskift, renter og andre voksenting. Mens jeg har sittet i skammekroken, har alle andre rukket å treffe sine sjelevenner, stifte familie, steget i gradene og tatt opp krøplende lån med forskjellige prefiks, som, selv om man måtte tvile på noen av valgene sine, ofte fungerer som en livsvarig kontrakt som binder to personer med et sterkere bånd enn det en ring og et ”ja” noensinne kan. Det er ikke alltid det gnistrer av ungdommelig lyst og energi mellom dem, men jeg misunner den tryggheten de har.

Som om jeg ikke hadde et stort nok handikapp fra før, har årene med sykdom, angst og depresjon tryllet bort hvert spor av sosiale egenskaper. Jeg har heller aldri vært en verken ivrig eller flittig konsument på kjøttmarkedet (en heller uappetittlig metafor som understreker dette med sosiale ferdigheter), og det frister fremdeles ikke å sitte og murre over en overpriset, lunken og flat pils med det eneste ønsket om å reise hjem igjen. Alene. Og det er forbannelsen min. Jeg kan være så smertelig ensom, men likevel føle at jeg har det best for meg selv. Men, det er kanskje bare årene med isolasjon som snakker.

Hva skal det egentlig bli av en sånn som meg, tenker jeg videre. Når jeg ser på alle andre som mal, føler jeg meg ikke akkurat suksessrik, og tror ofte at det er dette som forventes av meg; halvannen unge, og noen å kalle «fruentimmer» blant kameratene. Det er ikke så lett å unngå denne tankegangen når man stadig blir spurt om når man selv skal skaffe seg disse livstilbehørene, som om de ligger til løssalg mellom putetrekk og gardinstenger på Living.

Nei, i min situasjon er man tvunget til å ta én dag om gangen, siden det ikke er så lett å planlegge rundt en kronisk sykdom. Men, skal jeg prøve å tenke positivt, kan jeg jo tenke på at mye av det gode som har skjedd meg har vært veldig plutselig. Jeg har fått både mitt livs verste og beste nyheter på én og samme dag, og med så korte mellomrom fra katastrofe til fryd og gammen, har Alf Prøysens trall om fargestifter og blanke ark fremdeles en viss appell og inspirerende effekt. Også er det jo betryggende å tenke på at ikke alt ligger i mine hender. At det gode som skjer meg ofte er andres fortjeneste.

Jeg har kanskje en bedriten dag på akkurat dette tidspunktet, men hvem vet? Kanskje det kommer en gnom fisende over regnbuen med gull, myrra og ostepop litt senere i dag?

Å være jobbsøker med en kronisk sykdom

Tiden mellom innleggene her ser nesten ut til å øke eksponensielt, men hvorfor rable avgårde når jeg ikke har noe å si? «Kvalitet over kvantitet», heter det vel. Uansett, har jeg noe å si:

For ca. 4 år siden fikk jeg sparken etter å ha vært delvis sykemeldt i et år. Arbeidsgiveren har riktignok lov til å «vurdere arbeidsforholdet» (eller noe i den duren) etter så lang tid, men jeg ble aldri gitt en ny sjanse. Sjefen hadde bestemt seg for å bli kvitt meg fra første dag jeg ble syk, noen ganger på veldig ulovlig vis. Da var det klart at han ville ta den første sjansen han fikk til å kaste meg ut døren. At jeg ofte jobbet fullt (til tross for sykemeldingen min) for å holde avdelingen vår gående, hadde tydeligvis ingen innvirkning på avgjørelsen. Å jobbe alene, tolv timer om dagen i to av årets travleste uker, til tross for at jeg var et søvnløst, blodfattig vrak, var tydeligvis ikke en god nok indikasjon på hvor dedikert jeg var til arbeidet mitt, heller…

Ikke uventet, havnet jeg på NAV etter at jeg kastet fra meg nøklene og stormet ut døren. Og, der har jeg vært siden. Jeg har i det siste prøvd å få meg arbeid i deres regi, men til ingen nytte. Første runde endte med at jeg ble plassert i en leketøysbutikk, som vekslet mellom å stable hyller på lageret og i butikken. Ikke akkurat det beste arbeidet for en kar hvor ryggraden når som helst spretter ut av kroppen, blir til støv, og bæres vekk av nordavinden, mens kroppen ligger igjen som en kjeledress av hud. Det tok til sammen tre timer før jeg var på krykker igjen, og flere arbeidsdager ble det ikke der. Men, jeg syns likevel det sier noe om at jeg er villig til å gjøre hva som helst for å slippe å sitte hjemme og telle hybelkaniner.

Det er ikke mer enn noen uker siden jeg tok fatt på runde to. Bedriften som jeg hadde på topp forrige gang, kunne i hvert fall prate med meg rundt mulighetene for en praksisplass denne gangen. Jeg møtte sjefen, og etter en kort samtale, ble jeg allerede sendt ut på en jobb, som fungerte som en slags praktisk og skriftlig test av mine ferdigheter. Jeg fikk et intervjuobjekt og en deadline, og spradet stolt ut med kamera rundt halsen, research i hodet, og notatblokk i hånd!

Etter noen dager, fikk jeg tilbakemelding fra min potensielt nye arbeidsgiver. Jeg fikk ros og konstruktiv kritikk, men e-posten konkluderte med at de ikke kunne ta meg inn, fordi sykdommen min kunne ha blitt et hinder for dem. De trengte folk som kunne stikke ut på saker når det var behov for det, var det avsluttende argumentet.

…noe som jeg nettopp hadde gjort, bare noen dager i forkant, nettopp for å gjøre denne jobben for dem! Jeg fylte tydeligvis alle kriteriene for å få jobb der, ikke minst med tanke på at dette var et arbeidstiltak i regi av NAV, hvor arbeidsgiveren hadde fått betalt for å ha meg der! Betalt arbeidskraft er noe de fleste sjefer bare kan ha våte drømmer om. Så, hva var problemet?

Jo, jeg hadde vært ærlig og fortalt om sykdommen min. Hadde jeg sett nærmere etter, kunne jeg sikkert sett det lyse «AVSLAG» i store, blinkende bokstaver i øynene hans straks jeg nevnte ordet «kronisk». Siden det var nettopp dette han skyldte på, må han jo ha gjort avgjørelsen der og da, spesielt med tanke på at arbeidet mitt tydeligvis ellers var bra nok. Hvorfor få meg til å kaste bort timer og dager på noe som aldri kom til å føre til noe mer?! Jeg kunne brukt den tiden på å jobbe på andre artikler som gir meg min sårt nødvendige bi-inntekt, som igjen gir meg muligheten til å bo for meg selv, framfor å sture på det gamle gutterommet mitt hjemme hos mor og far.

Hva har jeg lært av dette? Vel, fra nå av skal jeg aldri nevne sykdommen min for en arbeidsgiver, og heller prøve å lyve til meg jobben på falske forutsetninger. Det er tydeligvis dette som må til for at jeg skal få vise hva jeg er god for. For det er jeg også; god nok! Men, det gjør meg motløs og oppgitt når folk ikke vil ansette meg om de så får betalt for det. Takk skal du faen meg har for den livsleksen…